Krever smartere integreringsstøtte

Debatten går om støtte til etniske organisasjoners integreringsarbeid. Rapporter fra Rogaland og Agder viser at denne støtten er dårlig kontrollert og at man har liten oversikt over hva pengene går til.  Lite fornuftig pengebruk sier leder i Unge Høyre, Henrik Asheim, og krever at støtten i større grad gis til ideelle organisasjoner.

- Norske integreringskroner må gå til norsk integrering, ikke etnisk segregering. Ingen blir mer tilpasset det norske samfunnet ved å holde seg utenfor norske arenaer

Han reagerer på at noe av støtten går til kulturelle aktiviteter for integrerte nordmenn med innvandrerbakgrunn

- Bevaring av egen kultur er ikke en statlig oppgave. Kulturelt mangfold er positivt, men det viktigste er at man får en aktiv og god  integrering for de som enda ikke er integrert i det norske samfunnet. Da hjelper det lite med støtte til finsk morsdag og somalisk flaggdag.

Han peker på at norsk integreringspolitikk må være tuftet på samarbeid med norske aktører og et fokus på norske arenaer.

- Hensikten med norsk integreringspolitikk er å bygge broer til det norske samfunnet.  Denne støtten skaper ingen slike broer. Tvert imot støtter vi prosjekter som går imot integrering og som skaper større forskjell mellom gruppene og det norske samfunnet. Det er ingen tjent med.

Han etterlyser en mer gjennomarbeidet integreringspolitikk hvor støtten går til ideelle organisasjoner som fremmer integrering

- Integreringskronene må gå dit integreringen virker. Da kan vi ikke bruke millioner av kroner på etniske organisasjoner, men heller støtte mer opp om ideele organisasjoner i nærmiljøene som rødekors og kirkens bymisjon

Integrering sett fra Høyre

Av Rolf Erik Tveten, sentralstyremedlem i Unge Høyre

For et år siden startet Unge Høyres innvadrings- og integreringskomité sitt arbeid. I disse dager sendes det endelige utkast ut på høring til en rekke fagpersoner før alle medlemmene får det i hånden tidlig i mars.

 Komiteen ble tidlig enig om at siden vi mener migrasjon er grunnleggende positivt, så må vi sørge for at programmet også får et positivt fokus. Etter vår mening adresserer vi problemene med norsk innvandringspolitikk i dag, men i aller størst grad fokuserer vi på hvordan integreringen kan bli enda bedre. Her er noen av spørsmålene vi ser frem til at Landsmøtet i Trondheim skal debattere:

 - Hvordan kan vi deltakere på introduksjonsprogrammet positiv motivasjon til å fullføre? Kan vi gi stipend? Kan vi ta inn halv skatt på arbeid første året i jobb? Kan vi støtte til videre utdanning?

 - Hvordan sørger vi for at mennesker med et unorsk navn ikke blir forkastet av den enkle grunn? Kan vi ha anonyme søknader i det offentlige? Må vi ha mer markedstenkning i ansettelsesprosesser?

 - Skal vi sette krav til hvem som får ta i mot asylsøkere? Er det lurt å flytte asylsøkere dit etniske nordmenn flytter fra? Skal vi sette krav til ekspertise? Skal vi sette krav til innbyggertall?

 - Hva skal vi gjøre for å hindre at mennesker som ikke trenger vår beskyttelse ikke skal søke om det? Skal vi internere asylsøkere som skjuler sin identitet? Skal vi stille større krav til reiseoperatører?

Høyere utdanning i inn- og utland

Av Benjamin Grønvold, Politisk rådgiver i Unge Høyre

Det norske samfunnet står overfor mange utfordringer i tiden fremover. Vi er på et stadie hvor vi må legge grunnlaget for hvordan samfunnet skal være noen tiår fra nå. Da er det sentralt med et fokus på høyere utdanning og et fokus på forskning. Dessverre har vi de siste 4-5 årene opplevd et hvileskjær i denne sektoren, noe som også påvirker innvandringssektoren.

I fremtiden er det sentralt at vi skaper en kunnskapsnasjon hvor vi både skaper og tiltrekker oss høykompetente mennesker. Da trenger vi å skape et tilbud som gjør det attraktivt for ambisiøse og kunnskapsrike studenter å søke seg til Norge. Det innebærer å utvikle gode fagmiljø, utvikle spesialiserte universiteter og øke støtten til organisasjoner som jobber med utveklsing slik at man sikrer seg gode utvekslingsavtaler.

Men i tillegg til å tiltrekke oss gode mennesker, er det viktig at vi legger godt til rette for at norske studenter også kan ta god og relevant utdanning i utlandet, samtidig som det er sentralt å skape en større geografisk spredning av utenlandsstudentene for å sikre mangfold i kunnskap og erfaring. Statistikk fra 2008-2009 viser at spredning nå er mindre enn før, da man bl.a. hadde støtte til første året av en fireårig bachelorgrad. En gjeninnføring av denne vil kunne stimulere til økt spredning, blant annet til land som Brasil, Russland, India, Kina og Japan, alle med viktig ekspertise på ulike felt.

Men det er viktig å legge til rette for utenlandsstudier, noe som innebærer at det er økonomisk mulig. Utenlandsstudenter gir et mangfold i norsk akademia, men studenter er også den beste reklame for landet vårt. For å kunne gjøre utenlandsstudier økonomisk mulig for de fleste studenter burde man derfor heve stipendandelen på skolepenger på utenlandske bachelorgrader fra 50% til 70%, slik ordningen er allerede i da på masternivå og delgradsstudier.

Dette er saker som diskuteres i innvandringskomiteen. Hva mener du må gjøres for å tiltrekke flere internasjonale studenter og legge bedre til rette for utenlandsstudier?

Moralpolitiet – mislykket integrering?

av Amit Ighani

Siste mote innen integreringsproblematikk er moralpolitiet. Har du ikke hørt om dem, anbefales Aftenpostens artikkel om dette “nye” fenomenet. Altså, det er nytt for media, tydeligvis, men for en som undertegnede er dette et velkjent sosialt fenomen i visse innvandrermiljøer.

Egen erfaring viser at de først og fremst er eldre mennesker, gjerne folk som har hatt et skummelt møte med norsk samfunn og kultur, og har satt seg i kulturell forsvarsposisjon ved å tviholde på en erkekonservativ moral, og sørge for at miljøet rundt, og ikke minst de unge, “skjermes” mot denne skumle kulturen.

Det kan faktisk forstås hvorfor disse eldre menneskene, som også rekrutterer medlemmer av den yngre garde til å vedlikeholde denne maktstrukturen, setter i gang en slik tradisjon. Kort vil jeg oppsummere manglende kunnskap og sammenlignende forståelse. Dette spores tilbake til mislykket integrering i utgangspunktet; ingen forklarer dem at ting fungerer annerledes i Norge enn i hjemlandet. Klesstilen som definerer “løs kvinne” i Pakistan er normal attire i Norge. Dette er selvsagt et minieksempel; de større figurene ser man når man sammenligner f. eks. seksualmoral. I mange av “innvandrerlandene” har de til gode for, eller er i startfasen av, en seksuell revolusjon, som Vesten opplevde for ikke mer enn 50 år siden.

Uansett ser vi resultatene; dette blir en truende atferd mot annerledestenkende, ikke ulik vår egne Jantelov, bare i en mer aggressiv forstand. En ting er å personlig mislike at ungdommen har sex før ekteskapet (noe som er fortsatt er tabubelagt i store deler av verden), en annen ting er å opptre truende og voldelig mot de som velger det. Betyr dette at vi har en mislykket integeringspolitikk i Norge? Både ja og nei.

Generelt har Norge en veldig vellykket innvandrings- og integreringspolitikk, sammenlignet med mange andre land i Europa. Se for eksempel på dette. Likevel er det mye som gjøres galt, og ting som burde tas nå, før det blir for sent. I forhold til andre land, er vi relativt ferske. Innvandringen har kommet for fullt siden 70-tallet, mens for eksempel Frankrike, som opplever langt større problemer, har en lengre historie med spesielt ikke-vestlige innvandrere.

Moralpolitiet er et eksempel på en trend som må stoppes. Hvilke forslag stiller jeg, som andregenerasjons innvandrer?

For det første er det viktigste å integreres i yrkeslivet, noe vi tydeligvis klarer relativt bra. Utdanning må satses på; jo færre som dropper ut av skolen, jo større sjanser for at de tilegner seg en bred kulturell forståelse og forhindrer dem fra å ta til seg ekstreme holdninger. Mange av de som oppsøker ekstreme og kriminelle miljøer er typiske drop-outs og “tapere”.

Som innvandrer føler man seg ofte alene når man trosser et etablert miljø med sine holdninger. Se for eksempel på jentene som trosset foreldrene sine og kjempet mot tvangsekteskap; det var ikke lett. Å ha støtteorganer tilgjengelige for folk er alltid et stort pluss.

Og selvfølgelig må politiet styrkes, slik at folk kan føle seg trygge på gatene. Det er en selvfølge, og moralpolitiet må bekjempes før det er for sent.

Er minaretforbud veien å gå?

av Amit Ighani

Vi har alle fått med oss det kontroversielle minaretforbudet i Sveits. Spørsmålet om det er den rette veien å gå, har et forholdsvist komplekst svar.

Det sterkeste argumentet for et minaretforbud er at minareter er et symbol på politisk islam, og derfor må stoppes. Et underliggende argument, i mine øyne, er ren fremmedfrykt og naivitet, i form av at folk blander islam og islamisme.

Folk må gjøres oppmerksom på, både på venstre- og høyresiden, at islam som religion er ikke farlig, gitt at religionen praktiseres i den private sfære og er underlagt landets lover, og viktigst av alt, menneskerettighetene. Det som må bekjempes, derimot, er islamisme, eller politisk islam. Det samme går for kristenfundamentalisme, eller annen religiøs fundamentalisme. Når religionen blir politikk og voldelige metoder, fascistiske ideologier og planer om verdensherredømme er på dagsorden, da har vi en uakseptabel ideologi, uansett hvilken religion den forankrer seg i.

Personlig føler jeg at forbudet er mer forankret i fremmedfrykt og politisk maktspill. Det gjelder å samle folket om en felles sak, skape en felles fiende og sanke stemmer. Ikke glem FrPs ”snikislamisering”-utspill som gjorde at de tronet førsteplassen i meningsmålingene en periode. Det var tross alt bare fire minareter i Sveits da forbudet ble vedtatt med 57,5 % for. Tankene mine forsterkes ved at selveste Per Willy Amundsen snakker varmt om det. Han har tydelig misforstått at det er islamisme, og ikke islam, som er problemet.

Og når vi først er innom politisk islam, og eniges om at å stoppe den før den får skikkelig fotfeste er essensielt for nasjonens trygghet, må vi huske at alt sender ut signaler. Alle avgjørelser som tas, sender ut signaler. Det er flere eksempler i historien der intensjonen er riktig, men vedtaket har en kontraproduktiv effekt. For eksempel de negative effektene av velferdsstaten. Derfor må vi stille oss spørsmålet: Hvilken effekt har et minaretforbud?

Her er mitt scenario: Islamister kan i verveprosessen peke ut forbudet som et ”bevis” på at Vesten er imot Islam. Alle andre argumenter er vage, som at de fleste vestlige er ”kafir” (ikke-troende) eller at USA støtter Israel. De impliserer ikke alltid antiislamisme, men et konkret minaretforbud peker mye mer i favør islamister enn vi vil ha det til.

Nok taktisk analyse. La oss se litt på de ideologiske argumentene imot. Et som merket meg er at den hindrer muslimer fra å praktisere egen religion. Feil. La oss se nærmere på minaretens hensikt; det er et bønnetårn, der det ropes, eller spilles av på høyttaler, bønner og vers fra Koranen. Den annonserer bønnetid, fem ganger daglig. Dermed kan funksjonen sammenlignes med en kirkeklokke for kristne. Forskjellen i det ligger i at en klokke har en unison melodi, ingen direkte budskap. Avspillinger fra forkynnende tekster betyr at alle må høre på en bønn med en religiøs kontekst, enten man er muslim, ikke-muslim eller ateist.

Ergo; fjerner du kirkeklokken, kan du fortsatt som kristen praktisere kristendommen, og det samme gjelder for en muslim. Dermed er argumentet bare hult. I tillegg, måtte alle høre vers fra en religiøs tekst, ville det krenke den private eiendomsretten. Lyd kjenner ingen grenser annet enn fysikkens lover. Frihet med ansvar; En skal få lov til å praktisere sin religion, så lenge det ikke krenker en annens frihet til å ha en annen overbevisning.

Ser vi litt ideologisk på det: Hvilken rett har staten i utgangspunktet til å bestemme arkitekturen til et byggverk? Forbudet er rett ut et forbud fra å bygge et bestemt tårn, og det er ikke vanskelig å gjøre om en pipe til minaret. Dessuten, variasjon og mangfold er flott for samfunnet, med mindre målet er et konformt, sosialistisk samfunn. Hvis det er intensjonen, vær så god, men ikke med min velvilje.

Dermed kan jeg begrunnet mene at minaretforbudet ikke faller i smak, mens det samme gjelder for bruken av den. Det skal være grenser for hva politikere får bestemme, og skal noe bestemmes, må roten ved problemet tas, og ikke hele planten. Følgene av feilslåtte beslutninger kan være langt større enn ventet, og jeg er glad flertallet i dette landet står ved min side.

Privat eiendomsrett skal ikke innskrenkes, det ville være første skritt i å undergrave generasjoners kamp for frihet både til å gjøre ting, og fra å bli påført ting. Men de skal fortsatt få bygge dem.

Nye skikker

av Amit Ighani

Steining er en barbarisk form for straff bl.a. praktisert etter den islamske sharialoven, som blant annet i nyere tid er en straffemetode i ukontrollerte deler av Somalia. Før en begynner med kritikk, må man huske at barbariske straffer også ble praktisert i Europa for ikke mange århundrer siden, og det er rimelig grunn til å tro at med opplysning vil slike straffemetoder forsvinne over tid.

Seriøst tema som integreringspolitikk er, må en kunne tillate litt humor iblant. Ikke bare fordi humor er et flott virkemiddel for å milde opp spente situasjoner og skape forståelse for hverandre, men også som et “avbrekk” fra seriøsiteten.

Her er et forslag til “interrimstraff”, for å få opplysnings- og moderniseringsprosessen i gang.

Kilde: Wulffmorgenthaler

Segregerende velferd

Av Paul Joakim Sandøy, politisk rådgiver i Unge Høyre

De utfordringene vi har med innvandring er i stor grad et resultat av en mislykket velferdspolitikk – ikke motsatt.

Jeg husker da vi lærte om velferdsstaten på ungdomsskolen. Vi hadde hørt om den før, så klart. Vi hadde hørt Gro snakke om den på nyttårsaften, eller en onkel problematisere den over et glass konjakk etter familiemiddagen. Men det var ikke før nå vi skjønte hva det handlet om.

Velferdsstaten – et stort prosjekt hvor alle bidro med penger til en felleskasse – sikret oss tjenester som alle hadde rett på. Sykehus, bibliotek, arbeidsledighetstrygd, Innovasjon Norge, alt mulig.

”Denne skolen hadde ikke eksistert om det ikke var for velferdsstaten,” sa læreren min. Den var grunnen til at vi hadde det så bra i Norge; i de fleste andre land hadde de ikke velferdsstat. ”Fantastisk,” tenkte jeg, uten å vie en tanke til det faktum at de hadde skoler i andre land også.

Det skulle gå flere år før jeg forstod at det fantes andre prosjekter, andre fellesskap, som var vel så viktige (og som var skapt av mennesker og ikke av politikere), men det er ikke poenget. Poenget er at de fleste ser på velferdsstaten som utelukkende god. Den skal sikre at bunnen løftes opp. At alle har det bra. At vi alle blir litt mer like mye verdt.

Når dette prosjektet i dag er under press, blir det bråk. Enkelte innvandringsskeptikere bruker de utfordringene vi har med velferdsstaten som beviset på at norsk innvandringspolitikk er mislykket. De mener at innvandringen raserer velferdsstaten. Jeg mener svaret ligger nærmere det motsatte.

Dagens velferdsstat fratar oss initiativ og ansvar.

Unge Høyre vet allerede hva som er problemet med dagens velferdsstat - den gir feil insentiver, den er ikke bærekraftig, den favner for bredt og hjelper ikke de som virkelig trenger det. Dette er utfordringer som særlig åpenbarer seg når man tar innvandring inn i bildet. Her er to sider ved dagens velferdspolitikk som er direkte skadelig for integreringen:

1. Dagens trygdesystem oppfordrer ikke til arbeid.

Innvandrere – enten vi snakker om asylsøkere, kvoteflyktninger eller arbeidsinnvandrere – er som regel svært ressurssterke personer. Det er mennesker som har forlatt alt de kjenner for å komme til et nytt land og skape en bedre fremtid for seg selv og sine. Da kan man spørre seg hvorfor i underkant av 50% av ikke-vestlige innvandrere ikke er i jobb.

Man kan skylde på en verre kulturbakgrunn, og man kan skylde på et verre økonomisk utgangspunkt. Begge diagnosene er nok delvis riktige. Men både i forhold til USA, Canada og flere andre OECD-land gjør Norge det dårlig på sysselsetting, spesielt i forhold til ikke-vestlige innvandrere. Da er det noe mer. For eksempel at det ofte ikke er noen forskjell mellom størrelsen på trygdeytelser og lønn i Norge. For eksempel at det er veldig lett å bli ufør eller sykmeldt. Sleng gjerne på kontantstøtten også. For å sette det på en litt melodramatisk spiss: Hvis du kommer hit blir du møtt med en sjekk i hånda, ikke en spade.

Når vi vet at det å være i jobb er en av de viktigste faktorene for en vellykket integrering, og at det er en direkte sammenheng mellom sysselsettingsstatistikken og kriminalstatistikken, blir dette uholdbart. Da går insentivene i ”den norske modellen” fra å være uheldige til å bli brutale.

2. Velferdsstaten gjør at færre tar ansvar for integreringen.

Jeg er positiv til innvandring. Derfor har jeg også latt meg provosere av innvandringsmotstandere på diverse nettfora i det siste. En av mine utfordringer til dem har vært:

”OK, men hva vil du gjøre for å integrere de innvandrerne som er her allerede?” Svaret har vært entydig: ”Det er ikke mitt ansvar. Jeg betaler skatt. Dette får myndighetene ordne opp i.”

Uansett om man synes denne holdningen er feig eller ikke, illustrerer den et tilbakevendende problem med velferdsstaten: Hver gang staten tar ansvar for noe, slutter andre å gjøre det. Slik er det ikke i for eksempel USA, et land hvor staten tar færre oppgaver. Gerhard Helskog omtaler dette i boken Innvandrernes Supermakt. USA har en stor frivillig sektor, bestående av både religiøse og ideelle organisasjoner, som aktivt bidrar til integreringen. De driver med jobbtrening. De lærer dem språket. De hjelper dem å finne seg et hjem. Fordi de tenker: ”Hvis ikke oss, hvem?”

Uansett hvor fantastiske statlige tiltak vi skulle finne på og hvor mange av skattebetalernes penger vi skulle bruke, vil det aldri kunne bli like bra som det engasjerte mennesker i nærmiljøet bidrar til. Vi har enkelte frivillige organisasjoner som bidrar også i Norge, for eksempel på asylmottak, men det er langt fra nok. Den frivillige sektoren kommer ikke til å bli større før staten blir mindre.

Disse problemstillingene er ikke nye. Vi vet at dagens velferdssystem ikke gir riktige insentiver. Vi vet at et stort, statlig og skattebasert fellesskap ødelegger for de selvskapte fellesskapene og for vår ansvarsfølelse for hverandre. Men når man tar innvandring inn i ligningen gir det ekstra store utslag.

Noen mener at vi ikke skal ”skyve innvandrerne foran oss” når vi ønsker å redusere størrelsen på staten. Jeg er uenig. Innvandring er det beste eksempelet på at dagens velferdspolitikk er feilslått. Da vil det være synd å forsøke å skjule det.

Viktig med returavtaler

Skrevet av Daniel Torkildsen

Etter EU-utvidelsen mot øst har Norge opplevd en kraftig økning i innvandringen til Norge. Hundretusenvis av øst-europeere har valfartet til Norge for å arbeide. Det har bidratt til en ekstrem vekstperiode i Norsk økonomi.

Hvorfor returavtaler

Dessverre er det ikke bare arbeidsomme østeuropeere som har kommet til Norge. Selv om det store flertallet av øst-europeerne er hardt arbeidende mennesker er det et lite mindretall som bidrar til å ødelegge for flertallet. Dette bidrar til å bryte ned etniske nordmenns holdning til arbeidsinnvandringen, som de burde være positive til. Dette mindretallet er godt organiserte kriminelle som har drevet omfattende vinningskriminalitet som har gått ut over enkeltpersoners hus, biler og annen eiendom. Norsk politi har i de siste årene forsterket kampen mot de organiserte kriminelle grupperingene, og ønsker nå å få flere av disse forbryterne i fengsel.

De av disse som ikke er norske statsborgere bør fengsles i sitt hjemland. Dette av hensyn til både forbryteren selv og Norge som samfunn. For forbryteren vil det være bra å sone straffen sin i nærhet til familie og venner. For Norge vil det være bra at gjerningspersonen ikke koster det norske samfunnet enda mer penger. Dessuten vil det være bra for det politiske klimaet i Norge at de innvandrerne som begår kriminelle handlinger blir tatt og ført bak gitrene. Ikke minst med tanke på alle de innvandrerne som oppfører seg om helt vanlige borgere vil det være positivt. Etniske nordmenn vil da kunne få en mer positiv holdning til innvandring.

Romania

Det har kommet positive signaler fra justisminister Knut Storberget. Han hadde vært i et ministermøte med sin rumenske kollega Catalin Marian Predoiu. De hadde diskutert en bilateral avtale mellom Norge og Romania i forbindelse med soning av kriminelle.

Storberget uttalte at møtet var “positivt, og [at han] møtte stor forståelse”. Om dette betyr at Norge er nærmere en avtale med Romania er ukjent, men det ville utvilsomt vært et fremskritt om så er tilfelle. Storberget bør fortsette sitt arbeid for returavtale med Romania, men han bør også se til Bulgaria, Litauen og Polen, hvis mennesker fra disse landene sørger for at norske fengsler “renner over av kriminelle”.

Bør vi knytte bistand opp mot returavtaler?

Høyres leder, Erna Solberg, har lenge vært opptatt av å få til flere returavtaler. Hun har deriblant foreslått at man bør knytte bistand opp mot returavtaler. Dette dreier seg ikke bare om kriminelle innvandrere, men også om ureturnerbare asylsøkere. I fjor fikk hele 7000 asylsøkere bli i Norge, til tross for at de ikke hadde grunnlag til opphold. Det skyldes at vi ikke har returavtaler til land som Afghanistan, Irak, Somalia og Eritrea. Dette er land vi samtidig gir store mengder bistand til. Norge har til nå ikke hatt en praksis der vi stiller strenge politiske krav for ytelse av bistand, men jeg synes dette er et pragmatisk tiltak man bør innføre. Vil man ha milliarder av kroner av Norge, er det rett og rimelig at man krever litt tilbake. At man krever at de tar i mot sine egne landsmenn er i så måte langt i fra strengt. Frankrike har i dag en tilsvarende strategi og det har fungert meget godt.

Utenriksminister, Jonas Gahr Støre, er svært negativ til forslaget. I Stortingets behandling av forslaget sa han følgende: “Jeg er ikke enig i det utspillet [...] fordi jeg tror det er et uhåndterlig signal og et dårlig virkemiddel for å nå målet”

Dette viser at Arbeiderpartiets uttalte bekymring for kriminalitet, og da i særdeleshet kriminalitet blant innvandrere (som er overrepresentert på statistikken), kun er tom retorikk uten meningsinnhold. Jeg håper at Arbeiderpartiet nærmer seg Høyre sin strenge, men rettferdige kriminalitets- og innvandringspolitikk. Det er imidlertid tvilsomt, men man kan alltids håpe.

Hva mener du om returavtaler?

Samarbeidsfond til universitetene

En sentral del i innvandringspolitikken en en som ofte faller ut av den generelle debatten, men som likevel er sentralt, nemlig hvordan Norge skal tiltrekke seg flere internasjonale studenter og hvordan vi skal oppfordre studenter til å dra utenlands. Utveklsing er enstydig positivt da det gir variert erfaring fra ulike kulturer, samtidig som flere internasjonale studenter til Norge også kan bety mer høykompetent arbeidskraft. Mye av svaret på denne utfordringen ligger i markedsføring av ikke bare norske, men også utenlandske universiteter.

Markedsføring er komplekst og kan innebære flere løsninger. En kan være å gjøre det lettere for universitetene å skape samarbeidsavtaler med andre universiteter, gjennom å forenkle søknadsprosesser og opprette et fond hvor universiteter som ønsker å opprette samarbeidsprogram kan søke om støtte. Bedre samarbeid med spesifikke universiteter øker markedsføringen og ikke minst forenkler utvekslingen som kan gi flere internasjonale studenter til Norge, samt flere norske studenter til utlandet.

Hva mener du? Er samarbeidsfond en god idé? Hvordan skal Norge markedsføre sine universiteter?

Bør Norge ta i mot flere kvoteflyktninger?

Som regel er det asylsøkerne som er fokuset når innvandringspolitikk diskuteres i Norge. Et spørsmål som burde bli mer diskutert er om vi bør ta i mot flere kvoteflyktninger fra FN. Norge tar i dag i mot en kvote på 1000 flyktninger i året. Dette er mennesker som er godkjente flyktninger av FNs høykommisær for flyktninger, og disse har dermed et reelt beskyttelsesbehov. Det er min oppfatning at man bør iverksette nye tiltak for å redusere antall grunnløse asylsøkere, og heller åpne opp for å ta i mot flere FN-godkjente flyktninger. Jeg synes Norge har et moralsk ansvar for å hjelpe mennesker som flykter fra sitt hjemland på grunnlag forfølgelse. Ved å f.eks. øke antall kvoteflyktninger fra FN til f.eks. 2000 vil Norge ta et større internasjonalt ansvar. Det mener jeg er bra, da Norge som et av verdens rikeste land har råd til å hjelpe de i nød. Jeg synes vi skal gi disse menneskene muligheten til å skape et nytt og godt liv i Norge.

Selv om jeg ønsker at vi skal ta i mot flere FN-flyktninger mener jeg opptrapningen bør utsettes til etter vi har fått kontroll over asylstrømmen.

Hva synes du? Bør vi ta i mot flere kvoteflyktninger?