Arrangert eller kjærlighet?

Av Amit Ighani

Begrepet ”arrangert ekteskap” er idiotisk. Det samme er begrepet ”kjærlighetsekteskap”.

I debatten om tvangsekteskap dukker det opp en rekke begreper for å differensiere ekteskapsformer. De er ofte ikke like kjente for oss bosatt i Vesten som de er for innvandrere fra Midtøsten og Sør-Asia. Her polariseres det ofte mellom ”love marriage” og ”arranged marriage” – kjærlighetsekteskap og arrangert ekteskap.

Arrangert ekteskap er ofte brukt som et skalkeskjul for tvangsekteskap. Her er forsvarsargumentet at ekteskapet er ikke tvungent, det er arrangert av foreldrene. Arrangert ekteskap vil si at partene som inngår ekteskap fant hverandre gjennom en tredjepart, enten det er foreldre, slekt, matchmakingtjenester og lignende. Det er her tvangsekteskap kan skjules, for når foreldrene tvinger partene til å inngå ekteskap, kan de skjule seg under definisjonen og kalle det for ”arrangert”.

På den motsatte siden har man såkalte kjærlighetsekteskap, og det er mange definisjoner på det, om man spør grasroten i de aktuelle landene. For noen er det tabubelagt, for det strider mot all seksualmoral og etikk hos dem. For andre signaliserer det uansvarlige foreldre eller hemningsløse barn. Men det som skiller kjærlighetsekteskap fra arrangerte er at partene finner hverandre helt på egenhånd uten ytre hjelp eller innflytelse.

Ser vi i dybden på uttrykksbruken i Sør-Asia og polariseringen mellom de to ekteskapsformene, kan en reflektere: hvis hat er det motsatte av kjærlighet, er arrangerte ekteskap kjærlighetsløse og hatfylte? Spørsmålet kan også snus: er kjærlighetsekteskap uarrangerte? Det kan umulig være slik at de som finner sin ektefelle selv ”plutselig” finner seg i et ekteskap? Bryllup og ekteskapsinngåelser må arrangeres, og dermed er det i rett plass å kalle alle ekteskapsinngåelser for arrangerte, og alle frivillige ekteskap for kjærlighetsekteskap, da jeg regner med at alle frivillige ektepar har en viss kjærlighet for hverandre.

Juridisk kan man ikke benytte seg av begrepene “arrangert” og “kjærlighet” som motsetninger. Hvor er skillelinjene? Som demonstrert kan begrepene brukes om hverandre fordi det overlapper hverandre på så mange områder. Det eneste reelle er å polarisere frivillige og tvungne ekteskapsinngåelser. Slikt er mulig å skille.

Hvordan jeg velger å finne min fremtidige kone er ikke statens sak. Om jeg velger å bruke en matchmaker-tjeneste eller spørre venner og familie å spleise meg med noen de kjenner (som er samme metode som benyttes i såkalte ”arrangerte ekteskap”) er ikke statens oppgave å bekymre seg over. Heller ikke om jeg velger å gifte meg med studiekameraten fra Blindern.

Selv om mange tvangsekteskap skjules under begrepet ”arrangert”, vil det ikke implisere at alle arrangerte ekteskap er gjort på tvang. Det er nemlig ikke viktig hvordan man finner partneren. Det eneste som bør være relevant for myndighetene er om ekteskapet inngås frivillig, for statens viktigste oppgave er å beskytte enkeltindividets rettigheter, ikke diktere riktig og gal metodikk.

Løsningen ligger verken i å heksejakte de som finner ektefelle på en ”arrangert” metode, eller å snu et blindt øye til tvangsekteskap. Kunnskap om det er nøkkelen til løsningen, og begrepene arrangert kontra kjærlighet ikke annet enn unødvendig komplisering av den politiske debatten. Et frivillig ekteskap er et frivillig ekteskap, fremgangsmåten er ikke relevant.