Av Paul Joakim Sandøy, politisk rådgiver i Unge Høyre
De utfordringene vi har med innvandring er i stor grad et resultat av en mislykket velferdspolitikk – ikke motsatt.
Jeg husker da vi lærte om velferdsstaten på ungdomsskolen. Vi hadde hørt om den før, så klart. Vi hadde hørt Gro snakke om den på nyttårsaften, eller en onkel problematisere den over et glass konjakk etter familiemiddagen. Men det var ikke før nå vi skjønte hva det handlet om.
Velferdsstaten – et stort prosjekt hvor alle bidro med penger til en felleskasse – sikret oss tjenester som alle hadde rett på. Sykehus, bibliotek, arbeidsledighetstrygd, Innovasjon Norge, alt mulig.
”Denne skolen hadde ikke eksistert om det ikke var for velferdsstaten,” sa læreren min. Den var grunnen til at vi hadde det så bra i Norge; i de fleste andre land hadde de ikke velferdsstat. ”Fantastisk,” tenkte jeg, uten å vie en tanke til det faktum at de hadde skoler i andre land også.
Det skulle gå flere år før jeg forstod at det fantes andre prosjekter, andre fellesskap, som var vel så viktige (og som var skapt av mennesker og ikke av politikere), men det er ikke poenget. Poenget er at de fleste ser på velferdsstaten som utelukkende god. Den skal sikre at bunnen løftes opp. At alle har det bra. At vi alle blir litt mer like mye verdt.
Når dette prosjektet i dag er under press, blir det bråk. Enkelte innvandringsskeptikere bruker de utfordringene vi har med velferdsstaten som beviset på at norsk innvandringspolitikk er mislykket. De mener at innvandringen raserer velferdsstaten. Jeg mener svaret ligger nærmere det motsatte.
Dagens velferdsstat fratar oss initiativ og ansvar.
1. Dagens trygdesystem oppfordrer ikke til arbeid.
Innvandrere – enten vi snakker om asylsøkere, kvoteflyktninger eller arbeidsinnvandrere – er som regel svært ressurssterke personer. Det er mennesker som har forlatt alt de kjenner for å komme til et nytt land og skape en bedre fremtid for seg selv og sine. Da kan man spørre seg hvorfor i underkant av 50% av ikke-vestlige innvandrere ikke er i jobb.
Man kan skylde på en verre kulturbakgrunn, og man kan skylde på et verre økonomisk utgangspunkt. Begge diagnosene er nok delvis riktige. Men både i forhold til USA, Canada og flere andre OECD-land gjør Norge det dårlig på sysselsetting, spesielt i forhold til ikke-vestlige innvandrere. Da er det noe mer. For eksempel at det ofte ikke er noen forskjell mellom størrelsen på trygdeytelser og lønn i Norge. For eksempel at det er veldig lett å bli ufør eller sykmeldt. Sleng gjerne på kontantstøtten også. For å sette det på en litt melodramatisk spiss: Hvis du kommer hit blir du møtt med en sjekk i hånda, ikke en spade.
Når vi vet at det å være i jobb er en av de viktigste faktorene for en vellykket integrering, og at det er en direkte sammenheng mellom sysselsettingsstatistikken og kriminalstatistikken, blir dette uholdbart. Da går insentivene i ”den norske modellen” fra å være uheldige til å bli brutale.
2. Velferdsstaten gjør at færre tar ansvar for integreringen.
Jeg er positiv til innvandring. Derfor har jeg også latt meg provosere av innvandringsmotstandere på diverse nettfora i det siste. En av mine utfordringer til dem har vært:
”OK, men hva vil du gjøre for å integrere de innvandrerne som er her allerede?” Svaret har vært entydig: ”Det er ikke mitt ansvar. Jeg betaler skatt. Dette får myndighetene ordne opp i.”
Uansett om man synes denne holdningen er feig eller ikke, illustrerer den et tilbakevendende problem med velferdsstaten: Hver gang staten tar ansvar for noe, slutter andre å gjøre det. Slik er det ikke i for eksempel USA, et land hvor staten tar færre oppgaver. Gerhard Helskog omtaler dette i boken Innvandrernes Supermakt. USA har en stor frivillig sektor, bestående av både religiøse og ideelle organisasjoner, som aktivt bidrar til integreringen. De driver med jobbtrening. De lærer dem språket. De hjelper dem å finne seg et hjem. Fordi de tenker: ”Hvis ikke oss, hvem?”
Uansett hvor fantastiske statlige tiltak vi skulle finne på og hvor mange av skattebetalernes penger vi skulle bruke, vil det aldri kunne bli like bra som det engasjerte mennesker i nærmiljøet bidrar til. Vi har enkelte frivillige organisasjoner som bidrar også i Norge, for eksempel på asylmottak, men det er langt fra nok. Den frivillige sektoren kommer ikke til å bli større før staten blir mindre.
Disse problemstillingene er ikke nye. Vi vet at dagens velferdssystem ikke gir riktige insentiver. Vi vet at et stort, statlig og skattebasert fellesskap ødelegger for de selvskapte fellesskapene og for vår ansvarsfølelse for hverandre. Men når man tar innvandring inn i ligningen gir det ekstra store utslag.
Noen mener at vi ikke skal ”skyve innvandrerne foran oss” når vi ønsker å redusere størrelsen på staten. Jeg er uenig. Innvandring er det beste eksempelet på at dagens velferdspolitikk er feilslått. Da vil det være synd å forsøke å skjule det.
